Utredning

Så tilbake til den tredje og siste gangen jeg er hos utredning hos DPS. Det hele startet 15.desember. Eller i utgangspunktet startet det 4.oktober, da jeg sluttet på antidepressiva. Jeg hadde da gått på de i rundt 5 år og bestemte meg for at jeg ville prøve uten. Jeg fikk etter noen dager seponeringssymptomer/reboundsymptomer, men leste at dette kunne vare i 3 mnd. Så jeg holdt ut. Frem til 15.desember, hvor jeg våknet opp utrolig dårlig. Det snudde altså over natten. Våknet ekstrem kvalm, høy puls, svimmelhet og skjelvinger blant annet. jeg ble ikke bedre med tiden, og 28.desember bestemte jeg meg for å starte på medisinen igjen. I tillegg ble jeg lagt inn på sykehuset fordi jeg ikke fikk i meg mat, gikk ned 9 kg på ett par uker.

Jeg tok kontakt med akutt ambulant team (AAT), og fikk akutt hjelp. Ble også satt opp på time hos poliklinikken hos DPS. Jeg ble litt bedre etterhvert som medisinen begynte å fungere, og jeg klarte å komme meg opp av senga og få i meg mat. Så var det klart for første time hos DPS, hvor jeg skulle møte psykolog og lege. Timen bestod av å kartlegge, slik at de kan vurdere mitt tilfelle og finne riktig behandling for meg. Jeg fikk beskjed om å trappe opp medisinen igjen, og det har jeg altså gjort nå. Merker at jeg får opptrappings symptomer, og formen er ikke helt bra. Men jeg velger å tro at det er grunnet opptrappingen, og at det vil gå over.

Så nå er det bare å vente på tilbakemeldingssamtalen jeg skal ha om noen uker. Livet er litt satt på vent.

Reklamer

Livet snudd på hodet

Det sies at ca 30 % av befolkningen vil hvert år innfri kriteriene for en psykisk lidelse. Jeg har nok hatt en form for psykisk lidelsen siden jeg var rundt 13-15 år, men uten at jeg selv var klar over det. Plutselig en dag, så kom det veldig kraftig frem at jeg hadde en psykisk lidelse, og den begynte å forandre hverdagen min. Jeg kunne lite om psykiske lidelse på dette tidspunktet. Lite visste jeg at psykiske lidelser var den viktigste enkeltårsaken til fravær på videregående skole. Hvordan kunne det være det, når man ikke «så» det på menneskene? Alle virket jo normale. Men det er nettopp det, psykiske lidelser syntes ikke utenpå.

De vanligste lidelsene er depresjon, angst og fobier, psykosomatisk lidelse (stressrelatert, kroppslige plager), og alkoholmisbruk. I mitt tilfelle er det angst og depresjon. Det startet med angsten, men har per dags dato også utviklet seg til depresjon. Det skal sies at jeg nå har hatt problemer med denne angsten i min hverdag, siden 2013.

Siden jeg var i tidlig tenårene har jeg slitt med lavt blodtrykk. Eller rettere sagt hatt lettere for å få blodtrykksfall enn andre. Det var ikke noe «stort» problem i starten, men etterhvert så startet jeg å reagere også når andre følte seg dårlige/svimle eller i verste fall besvimte. Jeg har nå i ettertid begynt å kalle det for «sympatibesvimelse» når jeg skal forklare det til folk. Det høres jo helt latterlig ut når jeg skriver det. Rart at kroppen min kan reagere så raskt på en situasjon. Det er nesten så jeg ligger i bakken før den personen som i utgangspunktet var svimmel gjør det. Det sier jo litt om hvor raskt kroppen reagerer?

Jeg har fått høre siden jeg fikk diagnosen angst, at: «når du får et angstanfall så er det umulig å besvime. Dette fordi kroppen produserer så mye adrenalin, at det vil virke motsatt enn at du skulle besvimt. Du kan godt føle at du kommer til å besvime, men det vil ikke skje». Jeg har jo bevist at dette ikke er sant. Jeg har ved flere tilfeller besvimt, men skyldes dette det lave blodtrykket eller angsten?

Det jeg har lært gjennom disse 5 årene med angst og mye legebesøk, er at man må «være frisk for å være syk». Ja, Norsk helsevesenet er fantastisk bra. Men, for min del, så har det ikke vært så bra. Jeg har selv måtte «diagnotisert» meg med psykisk lidelse. Jeg har selv måtte finne veien til hjelp. Har testet mye alternativt opp igjennom, blant annet kognitiv terapi, refleksolog, kinesiologi, homeopat, tankefeltterapi, heilpraktiker og øreakupunktur. Dette har vært uten hell.

Til slutt måtte jeg be min fastlege om å bli henvist til DPS (Distrikt Psykiatrisk Senter) hvor jeg kunne bli utredet for hvilken grad og type angst jeg hadde, samt få den hjelpen jeg trengte for å kunne overvinne eller i verste fall leve med angsten.

Når jeg nå sitter å skriver dette har jeg vært hos DPS ved tre tilfeller. Første gangen fikk jeg dette som svar på utredningen: «Jeg tror ikke du har en psykisk lidelse, men at det skyldes noe somatisk (kroppslig). Jeg ønsker at du skal bli utredet somatisk». Jeg ble da utredet, uten noen spesielle funn som kunne forklare alle mine symptomer. Andre gangen fikk jeg dette som svar: «Det kommer opp at du muligens kan ha agorafobi, enten det eller ingenting». Jeg svarte da at det da måtte behandles som om det var agorafobi, fordi å velge «ingenting» var ikke et alternativ. Det ville jo ikke endre noe?. Jeg fikk utdelt en behandler, og etter noen besøk der kom hun frem til «Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal hjelpe deg. Jeg tror det er viktig nå at du behandler deg selv. Jeg skjønner at du syntes det er leit at jeg ikke har noen konkret måte å behandle deg på, men jeg vet faktisk ikke hva vi skal gjøre». Tredje gangen pågår nå. Og mer om det kommer jeg tilbake til.

Jeg skriver her fordi jeg ønsker at alle som tenker at «jeg kan ikke fortelle noen om min angst, eller hva jeg føler fordi det er TABU å snakke om». Det skal ikke være noe man er flau over. Det er en sykdom, og ikke noe du selv kan noe for. Det er som min samboer har fortalt meg i ettertid. Før jeg fikk diagnose psykisk lidelse, så forsto han lite om dette temaet. Han fortalte at han hadde følt at de som hadde angst var «svake» og at de bare kunne «skjerpe seg». Men etter at han har sett det så nært hos meg, ser han helt annerledes på det – heller omvendt. Fordi de som har en psykisk sykdom, der er sterke som jobber seg igjennom det.